500 ord om et avstandsvennskapsforhold.

Hun har lyseblåe øyne og rødlig krøllete hår, huden er blek og smilet er alltid om munnen. Hun heter Margrethe, og hun er en av mine beste venninner. Vi har vært venner siden barneskolen, men i sjette klasse flyttet vi hvert til vårt. Jeg til Hokksund og hun over Atlanteren, til Miami i Florida. Det er ikke lett å holde kontakten når man bor så langt unna hverandre og tidsforskjellen er hele syv timer. Men vi klarte det.

I 2007 giftet mamma og stefaren min seg under palmene i Miami. Faren til Margrethe viet de. Og jeg fikk besøke min kjære venninne! I fjor flyttet de til Spania, sør for Alicante, og nå er det null tidsforskjell. Men det er fortsatt langt unna hverandre og vi ser hverandre kun en gang i året. Det rare er at når vi først møtes så er det som om ingenting har skjedd. Som om vi fortsatt skulle ha gått i klasse sammen. Når ting ikke er så lett så er vi bare et fåtalls tastetrykk og en mail og annen unna hverandre. Vi prater på Skype og leser hverandres blogger, vi holder kontakten selv om det kanskje ikke er så ofte som vi ønsker. Jeg savner å ha henne nær, men takk gud for at vi fortsatt har kontakt. Det grunnlaget vi la ganske så tidlig er det viktigste i ett vennskap. Det å ha noe å se tilbake på. Minner. Memorere over fortiden og å se fremover sammen. Jeg er så glad i den jenta at det gjør vondt. Jeg savner henne og skulle ønske hun var nærmere. Vi prates over en kopp kaffe i Oslo en gang i året. De 364 andre dagene ser vi ikke hverandre. Det gjør vondt å ha et avstandsvennskapsforhold. En venninne som du kun kan gi rundt tre klemmer i året.

Vi har kjent hverandre i tolv år og har utrolig mange minner sammen til tross for at vi har levd “adskilt” i seks år. Du har bursdag i dag, dagen etter Valentine’s Day, og jeg vet ikke om noen som er så fylt av kjærlighet som du. Du er en av de snilleste, morsomste, hyggeligste personene jeg kjenner. Du er en av de jeg stoler mest på, kan dele alt med, har mest minner med, elsker mest og samtidig savner mest. Utrolig glad i deg! Vennskapet vårt er ment for å bli, vi har bevist at virkelig ingenting kan skille oss ad. Vi holder sammen på tross av landegrenser og store hav. Vi er utrolig forskjellige, men samtidig har vi utrolig mye til felles. All den latteren og alle de gode minnene er byggesteinene i vennskapsforholdet vårt. Det står sterkere enn jern.

Ingen kan rive oss ned, vi holder sammen. Vi får hverandre til å le høyere enn Mount Everest og smile bredere enn Ekvator. Minner som bursdager, overnattinger, kvelder etter skolen, på skolen, friminutt, Blokka, SFO. Det er oss to. Oss to i Oslo. Tom og Trulte. Oss to med interne spøker, men også seriøse samtaler. Du støtter meg uansett hva, og jeg håper du vet at jeg støtter deg like mye også. Jeg er utrolig glad i deg og jeg håper virkelig vi kan tilbringe litt mer enn én dag sammen i sommer. GRATULERER SÅ MYE MED 18ÅRS DAGEN!  Hjerte, lunge, blindtarm og akilles.

- Martine