Aldri ble lyset satt på
Aldri ble blomstene vannet
Aldri ble maten fordøyd
Aldri ble luften trukket ned i lungene
Aldri ble postkortene satt frimerker på
Aldri hilste de
Alltid var det lyst
Alltid blomstret rosebuskene
Alltid var tallerkenen tom
Alltid var det liv
Alltid kom postkortene frem
Alltid har de kjent hverandre
- Martine
Mandag faller bøkene ut av bokhyllen idet hun brått faller ut av tiden. Tirsdag sprenger hodet og hjertet hennes revner – det er vilt, vått og vakkert. Onsdag flapper han aggressivt bortover gangen i våte flip-flops med en potteplante under armen. Torsdag løper han for å rekke livet før han dør. Fredag går det opp for henne at det hun vil er å passe plantene hans når han er bortreist. Hun liker å høre plantene puste. Lørdag sitter hun ved et ustabilt skrivebord og maler livet som gikk med kiwisaft og kald kaffe mens bøkene fortsatt ligger i uorden på gulvet. Søndag tenker hun at han må spise spaghetti nero resten av sitt liv før hun vier han til havet og lurer på hva slags flasker som egner seg best til flaskepost.
Fredag postla jeg for øvrig fremtiden min en boblekonvolutt, dere.
- Martine
Veggene er overalt rundt henne. Enkelte av de har vinduer som kan åpnes maks 30 grader. Det finnes ingen dører. Veggene rister som pulsen slår i tinningene. Skuldrene er nakne. Det eneste hun vet er at hun ikke vet, og at ingenting varer evig, men aldri forsvinner. Tiden lyver, og nylig har den gått fra å være ustanselig til å være i ustand. Hun kaster blikket ut vinduet og ser at tåken pakker inn lyset fra gatelyktene. Stillheten er kvelende og hennes egen puls høres truende ut i mørket. Alt hun vil ha er en ny potteplante og et hus å dø i.
- Martine
Sjarmerende kortfilm fra 2009 om en åtteåring som er tvunget til å bryte ut av sin fantasisuperheltverden for å håndtere skolegårdens mobbere. Historien er satt på New Zealand på 70-tallet og er verdt en titt!
- Martine
Hun har begynt å riste brød uten å ha på kjøkkenviften om morningen slik at naboene skal tro hun baker og at hun er lykkelig. Snøen har dekket byen hvit for lengst, men hos henne er det fortsatt høst og hun har snart grått bort øynefargen. Det hele endret seg da han startet å sykle og hun endte opp som en av de jentene som sitter og gråter på grønnmalte benker i byens gater. Hun er litt usikker på om det er savn hun kjenner eller om det bare er magesyre. Det er søvnløse netter, urolige tanker og evig høst. Det virker som om vannet bruker lengre tid på å koke uten han. Alt som er igjen er amputert latter, lukten av hans sterke Nespresso som har satt seg i veggene – og igjen denne forventningen om glemsel.
- Martine
Dette er snart iferd med å bli en Borgli-fanblogg, beklager det, men han har regien på nok en Young Dreams-video og det er ikke nødvendig å si mer enn det:
- Martine
Har ventet siden juni på at Kristoffer Borgli skal slippe denne kortfilmen på nett. Og i dag er dagen. Skal spare dere for Borgli-snakket siden det har vært nok av det i det siste, her er filmen:
- Martine
Kristoffer Borgli som regissør, Lindstrøm som soundtrack, Emma Aars og Molly Bring Uddén på skjermen – bedre blir det neppe. Kortfilmen som ble sluppet på mandag taler for seg:
Real Life Exp. on Nowness.com.
- Martine
Kunststudenten Kristin Stubberud ved Kunsthøyskolen i Oslo har regissert musikkvideoen til “Penger” av discoduoen The Glue fra Bergen. Denne lekne videoen minner om Kristoffer Borglis musikkvideoer av Casiokids og Young Dreams, men Kristin er mer. Hun driver ikke bare med film; hun driver også med foto, grafisk design, tegning og illustrasjon. Sjekk ut porteføljen hennes her! Jeg er solgt jeg, Kristin. Verkene dine verker absolutt ikke, de er.. åhh så bra. Altså når The XX brukes som soundtrack i fine videoer varmer det bak ribbena. Flott grafisk design har også en plass i mitt hjerte. Musikk, kunst og videotips i ett innlegg, vær så god. Ha en fin fredag videre.
“Det er ikke rart at du mister håret når du stresser hele året.”
- Martine
I skrivende stund sitter jeg på det hvitmalte soverommet mitt som sårt trenger nok et strøk på veggene. Jeg sitter i senga med ryggen mot veggen og bena lent på kortsiden av senga ut i rommet, slik jeg ofte pleier å sitte med en bok og en kopp te etter frokost på søndager. Etter en stund i denne stillingen pleier øvre del av ryggen å verke, men jeg ignorerer det alltid, i hvert fall til teen er drukket opp. Dette er en, hva skal jeg kalle det? Rutine? En rutine jeg har laget meg i året som gikk. Året som gikk, året som tikker ned, året som straks blir et nytt år. 2012 har vært så utrolig bra. 2012 har vært god tid med gode venner, god litteratur, gode filmer og god musikk. 2012 har inneholdt hytteturer på hytta som ikke er vår hytte lengre – en hytte som bare er minner fremover, teaterturer, late dager i sola, hardt skolearbeid, ny (og første) jobb, utallige brett Scrabble med Emilie, piknik i Botanisk Hage og festivalbesøk (Hove og Øya) med den samme herlige jenta, kjøring land og strand rundt med kompiser som nylig hadde fått lappen, sene sommerkvelder, kjæreste, turer til byen jeg liker så utrolig godt – Oslo, overnattingsbesøk av fantastiske Margrethe som jeg ser så altfor sjelden, nye oppdagelser innen musikk, innkjøp av platespiller, flere mil med jogging tilsammen, side opp og side ned med selvskreven tekst, museumsbesøk, tur til London med mamma, mangfoldige konserter, og jeg fylte 18 år. 2012 har vært best. “Nyttårsforsettene/ ønskene” mine for 2012 ble til og med oppfylt. Satser derfor på nøyaktig det samme i det kommende året:
Håper 2012 har vært et godt år for deg. Riktig godt nyttår!
- Martine
I morgen blir desemberbarnet myndig og får alle rettigheter. Jeg får blant annet stemmerett, kan kjøpe vin og øl, kommer inn på det meste av konserter og kan ta førerkort for bil. Jeg tviler forøvrig sterkt på at livet blir snudd på hodet idet klokken tikker over tolv i natt, eller at det skjer drastiske forandringer. Jeg ser frem til det samtidig som tanken på å vokse opp faktisk til dels skremmer meg. Konfirmasjon var første steget; et oppskrytt steg uten forandringer. Nå derimot, nå kjenner jeg det. Det bobler i hele kroppen. Neida, men dette er faktisk første steget ut i den vide verden og jeg skal snart søke skoleplass for høsten. Jeg ser virkelig frem til studietiden, samtidig som det skremmer meg. Det er så altfor mange valg og avgjørelser som skal gjøres i løpet av det kommende året. Det er nesten så jeg savner tiden som gikk. Tiden som har gått så altfor fort og som bare raser fremover. Hjelp.
- Martine
I året som straks er i ferd med å renne ut har jeg lest 22 romaner. Her kommer derfor en kjapp input/ anbefaling av de syv jeg likte best, og som jeg vil anbefale videre:
Alle vil hjem, ingen vil tilbake – Helga Flatland
Dette er den uavhengige oppfølgeren til Bli hvis du kan, reis hvis du må. Tre unge gutter gikk bort i debutboken til Helga Flatland, og i oppfølgeren blir vi kjent med de etterlatte. I begge romanene veksler forfatteren mellom nynorsk og bokmål, noe jeg liker svært godt. Med dette så kommer skillet mellom by og bygd også frem på en elegant måte. Perspektiv, tid, taushet, tilbakeblikk, sorg, fremtid – innsikt. Jeg ser virkelig frem til å lese mer av denne forfatteren i årene som kommer!
Hjemløse barn – Ståle Huse
Denne boken fikk jeg av den nå pensjonerte bibliotekaren ved skolebiblioteket. I romanen møter vi en ung osloborger som er på jakt etter menn. Dette evige jaget etter menn er det eneste som opptar hverdagen til hovedpersonen. Dette er en virkelig fæl form for selvskading som blir sett på som et stort tabu. Denne jakten, forårsaket av mangel på annerkjennelse foregår i det stille. Romanen er rå, fæl, gripende og grenseløs. Hjemløse barn er oppfølgeren til La Zona Rosa, som jeg forøvrig også har lest, men hadde jeg lest sistnevnte først hadde jeg aldri lest førstnevnte, for La Zona Rosa er virkelig sterk kost.
Du er ikke død før jeg slutter å elske deg – Didrik Mortis Hallstrøm
Denne romanen er også lagt til Oslo, jeg har visst en ting for osloromaner – og romaner skrevet av tidligere studenter ved Westerdals. Debutboken til Didrik Mortis Hallstrøm handler om forholdet mellom Daniel og Iben, men dette er for all del ingen klisjéroman, selv om den tar for seg temaet kjærlighet. Romanen er ekstremt detaljrik, og tar for seg de små detaljene i livet. “Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-Eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Jeg kan gjøre alt du vil.” Dette er desidert den vakreste romanen jeg har lest i år, og den skal leses på nytt i 2013!
Halvbroren – Lars Saabye Christensen
Dette er nok en osloroman, men her følger man fire generasjoner fra etterkrigsårene frem til i dag. Romanen tok forfatteren 20 år å skrive og er et mesterverk uten like. Ja, dette er sterke ord, og jeg mener det. Dette er en roman alle bør lese. Taushet, sinne, kjærlighet, forsvinninger, ambisjoner og dramatikk. Halvbroren er et svært godt bilde på at det store kommer frem i det lille. Filmatiseringen av romanen har forøvrig premiere på NRK i begynnelsen av januar!
Ute av verden – Karl Ove Knausgård
Du Knausgård, du Knausgård, dette er en sylskarp debutroman på 700 sider som får meg til å lese betydelig mer av ditt forfatterskap, sees vi kanskje i 2013 vi også? (Tror jeg har en ting for debutromaner forresten). I Ute av verden møter vi 26 år gamle Henrik Vankel som jobber som lærer i Nord-Norge. Alt er fint og flott helt til han forelsker seg. I en av sine elever. Men hun er bare 13 år. Altså, fortvil ikke, romanen handler for all del ikke om pedofili; det er ikke her fokuset ligger. Skam, svik, kjærlighet og hat – det er det samme hva forfatteren skriver om, han er en språkkunstner uten like! “Stjernene har ingen hemmelighet. De er bare noe som har tatt fyr en gang i tidenes morgen. Langt der ute i dypet brenner det.”
Evig Søndag – Linnéa Myhre
Nok en fantastisk debutroman. I Evig Søndag blir man kjent med en annen Linnéa enn hun man er vant med fra den nå nedlagte bloggen hennes. Denne selvbiografiske romanen er både sterk og sårbar. “Man bør alltid velge å ta sitt eget liv istedet for noen andres.” Man følger forfatteren gjennom et usensurert år fylt med oppturer og nedturer. “Hadde jeg i en alder av 21 år påstått at jeg var lykkelig, ville jeg også allerede hatt barn og hus hjemme i Molde. Det må være trist å være hjernevasket i en så ung alder.”
Sammen. Brudd – Edy Poppy
Edy Poppy er en forfatter jeg skal lese mer av (og som jeg håper kommer ut med flere bøker.) Novellesamlingen Sammen. Brudd tok pusten fra meg. Boken er en smule depressiv med tanke på at alle novellene handler om en form for forhold som går i oppløsning, novellene er vonde, men rå. Edy Poppy tar for seg ensomhet/ tosomhet og begjær på en svært original måte som drar en gjennom novelle for novelle. “Når en kvinne forlater en mann, klipper han håret for å glemme henne. Nå en kvinne mister forstanden, klipper hun håret for å bevise at hun virkelig har blitt gal.”
- Har du noen bøker du vil anbefale? Eller har du lest noen av de nevnte/ hva synes du om de?
- Martine
Nå skal ikke dette bli et fulstendig deprimerende juleinnlegg selv om jeg hører på As The Stars Fall i skrivende stund, men desember har for det meste bestått av skole, jobb, en heftig forkjølelse som ikke vil gi slipp, paracet, kaffe, hostesaft, Repsils og musikk. Adventstiden har gått altfor fort og det komersielle presset om å måtte føle denne julestemningen langt inne i hjerteroten har satt sin stopper for nettopp denne følelsen. Denne følelsen som jeg i og for seg ikke har kjent siden jeg sluttet å tro på nissen. Trist er nå det, men det er vel slik det er å vokse opp. Morgendagen skal som vanlig tilbringes med familen, for det er det julen handler om for meg: å kunne tilbringe tiden med de du er mest glad i. Snøen har allerede gjort vårt langstrakte land hvitt og rent og lagt grunnlaget for en fin julefeiring. Ingen slag er bakt, men huset er vasket og pyntet, julekjolen er til og med funnet frem. Legger ved The XXs nydelige cover av en av tidenes mest grusomme julesang (for alt de tar i blir til gull). Ha en fin jul!
The XX – Last Christmas
- Martine
Pablo Picasso, “Guernica”.
- Martine
London. Torsdag – søndag. Flytur. Togtur. Konsert: Mystery Jets. Oppvarming: The Night og Temples. Mystery Jets + Laura Marling = vakkert. 90 % av julegavene er i boks. Shopping. Like mye folk overalt, til alle døgnets tider. Shopping. Britisk aksent på alle kanter. Forkjølelse. 0 grader celcius. Varm kaffe i juledekorerte pappkrus. Tunge kofferter. Trøtte tryner. Fin tur.
Resten av bildene er tatt analogt og må derfor fremkalles først, men det ligger et fåtall på Instagram også, om det er av interesse.
Mystery Jets (ft. Laura Marling) – Young Love
- Martine
