Levanes død

.

Jeg har innsett at jeg har kvalt min snart fem år gamle følgesvenn altfor lenge, bloggen er herved død, men tekster jeg poster kan fortsatt leses på amputasjon.tumblr.com.

.

Publisert i Blogg | Skriv en kommentar

Kör / Blind

“Our blind see. The unblind don’t even look.”

Publisert i Videoer | 1 kommentar

Stødig (som en bokhylle)

Han fridde til henne. Hun fikk panikk, og fant seg selv ropende. Ropende etter Freud, Kafka og Hamsun. For hvordan kunne hun nå fortelle han at hun allerede hadde viet sitt liv til skjønnlitteraturen? At hun ville ikke ha han, at hun ville ha de. De store. De store forfatterne og deres verker. Han hadde skrivefeil selv på handlelistene. Det sies at et hjem uten bøker er et hjem uten sjel, og da er vel mann uten en bokhylle også en mann uten sjel. Hun holder seg fast i støvete bokhyller. Knærne skjelver så hun nesten faller over ende. Hun er redd for å bevege seg for fort fremover, og velger derfor å rygge inn i fremtiden ved hjelp av fortidens litteratur.

Publisert i Litteratur | 3 kommentarer

Inkognito i Berlin

På bakkenivå bevitner hun mennesker uten ansikt; nå befinner hun seg seks etasjer over bakkenivå etter en halvannen time flytur til Berlin. En flytur med betydelig høyt trykk i kabinen som fire timer senere førte til dramatiske blekkflekker på den hvite uskyldigheten. Pilotpennen hadde fått jetlag, hvilket førte til dalmantinersengetøy og matchende blek(ked)e hender. I tillegg knirker gulvet, lampettene henger skjevt og hun innser at hun kun har sett inn fortiden siden hun ankom byen. Hun har fortiden på alle kanter. Hotellveggene mumler uforståelig på tysk, fransk, japansk, spansk og russisk. Kun svensken ovenfor nevner han vil tilbake til samtiden. Hun reverserer på trass, og det er rett før livet kommer løpende i revy før hun minner seg selv på at revy ikke er noe for henne.

Publisert i Litteratur | Skriv en kommentar

Å gråte honning

Hun kunne nesten vært en klisje. Det er hun som sitter å gråter på grønnmalte benker i byens gater. Hun med fall i honningfarget hår, nøttebrune øyne og franskinspirert garderobe. Om en bare ser henne, og ikke vet bedre kunne alle Yann Tiersens sanger fra filmen ”Den fabelaktige Amelie fra Montmartre” vært soundtracket til livet hennes. Hun sitter på grønnmalte benker og gråter over den øre poesien hun selv forfatter, den treffer dypere enn dødens bløte øyeblikk. Hadde hun regjert skulle alle byens røde benker blitt malt grønne, for når man skriver ør poesi slik hun gjør, sier det seg selv at man ikke kan sitte på de rødmalte benkene.

Publisert i Litteratur | 1 kommentar

La vie en ville

Sjarmerende kafeer, butikker, folk og bygninger. Grünerløkka er skamfint, og jeg liker meg svært godt her. Første skoledag på Westerdals var forrøvrig også svært bra. Livet smiler, som det så klisjéfylt sies.

Publisert i Foto | 2 kommentarer

August

Studenthybelen er herved innredet, den obligatoriske IKEA-turen er unnagjort og adresseforandring er meldt. Mandag flytter jeg til Oslo, og uken etter er det skolestart på Westerdals – og jeg legger langt ifra skjul på at jeg aldri har gledet meg mer til skolestart enn jeg gjør nå!

Publisert i Blogg | 4 kommentarer

Erosjon

Hun har rødvinslepper og vind i håret, han spør om hun vil være med å smugrøyke på taket av den seks etasjer høye ferskenrosa murbygningen med klatreplanter på veggene.  De er like gamle som de er unge, men stillheten dreper dem. Vinden blåser kraftig, men tankene hennes slipper ikke tak. De klamrer seg fast og lager riper slik isbreer gjør i terrenget. Det er nesten så hun vurderer å fortelle han at hun oppmuntrer til global oppvarming slik at isbreene skal smelte. Dette selvfølgelig i håp om at de skal etterlate seg så få skrammer som mulig. De hører lyden av trikker mot trikkeskinner, butikker som stenger og mennesker som for lengst har forberedt seg på kveld. Og samtidig som nattekulden sniker seg innpå snakker de kun om det de vet for å lede oppmerksomheten bort fra det de ikke vet.

Publisert i Litteratur | 2 kommentarer

Hovefestivalen 2013

Hovefestivalen er magisk og for meg varte den i år fra mandag til lørdag og inneholdt følgende: God musikk. Folk. Telting med Emilie. Hyggelige naboer. Søvn, takket være ørepropper. Øl, vin og godt humør. Overnatting i hytte på Verdens Ende to netter takket være nytt bekjentskap. Mye dansing på Flekken i sene nattetimer. Innsninking på områder (jeg egentlig ikke skulle hatt tilgang til) takket være gode venner. Legger seende ut som verdensrommet pga. blåmerker. Møter med gamle venner. Møter med artister. Fult med støm på iPhonen hele uken takket være lure venner med skjøteledning i teltet sitt. Bekjente, ukjente og mange nye bekjentskap. Også har jeg fått med meg i overkant av femti konserter, hvor de aller beste har vært Nils Bech, Crystal Castles, The Glue, Heyerdahl, Carmen Villain, AlunaGeorge, Bendik og Sandra Kolstad.

 

 

Publisert i Blogg | 2 kommentarer

Westerdals Høyskole

Et tynt, gult filter av pollen har ligget over byen i flere uker nå, og jeg har ikke beveget meg lengre ut av huset enn ned til postkassen om det ikke har vært høyst nødvendig. Riktignok sjekket jeg postkassen opptil to ganger om dagen i uken som gikk. Nervene økte dag for dag. Lørdag kom brevet. I tre år har jeg skrevet Westerdals i dugget på dusjruten, og nå må jeg nesten klype meg i armen flere ganger daglig. Til høsten er jeg Westerdøl og skal gå tekst og skribent!

Fra før januar fulgte jeg med på nedtellingen til opptaksprøveslippet på nettsidene deres. 15. januar var de ute. Etter tre måneder med blod, svette, tårer, latter, hygge og nerver postla jeg fremtiden min i en boblekonvolutt. Senere dumpet det ned et lite brev i postkassen. Jeg var en av de heldige som var innkalt til intervju, og hylte så høyt at en skulle tro noen ble forsøkt drept på kjøkkenet. Tiden etter intervjuet har vært tåkete, men nå har det klartnet; jeg kan endelig, for første gang på nesten seks måneder puste igjen.

 

Publisert i Blogg | Merket med | 12 kommentarer

Aldri/alltid

Aldri ble lyset satt på
Aldri ble blomstene vannet
Aldri ble maten fordøyd
Aldri ble luften trukket ned i lungene
Aldri ble postkortene satt frimerker på
Aldri hilste de

Alltid var det lyst
Alltid blomstret rosebuskene
Alltid var tallerkenen tom
Alltid var det liv
Alltid kom postkortene frem
Alltid har de kjent hverandre

 

Publisert i Litteratur, Tankevandring | 2 kommentarer

Ukedager

Mandag faller bøkene ut av bokhyllen idet hun brått faller ut av tiden. Tirsdag sprenger hodet og hjertet hennes revner – det er vilt, vått og vakkert. Onsdag flapper han aggressivt bortover gangen i våte flip-flops med en potteplante under armen. Torsdag løper han for å rekke livet før han dør. Fredag går det opp for henne at det hun vil er å passe plantene hans når han er bortreist. Hun liker å høre plantene puste. Lørdag sitter hun ved et ustabilt skrivebord og maler livet som gikk med kiwisaft og kald kaffe mens bøkene fortsatt ligger i uorden på gulvet. Søndag tenker hun at han må spise spaghetti nero resten av sitt liv før hun vier han til havet og lurer på hva slags flasker som egner seg best til flaskepost.

Fredag postla jeg for øvrig fremtiden min en boblekonvolutt, dere. 

Publisert i Tankevandring | 4 kommentarer

Dagen jeg drepte min elskede

Veggene er overalt rundt henne. Enkelte av de har vinduer som kan åpnes maks 30 grader. Det finnes ingen dører. Veggene rister som pulsen slår i tinningene. Skuldrene er nakne. Det eneste hun vet er at hun ikke vet, og at ingenting varer evig, men aldri forsvinner. Tiden lyver, og nylig har den gått fra å være ustanselig til å være i ustand. Hun kaster blikket ut vinduet og ser at tåken pakker inn lyset fra gatelyktene. Stillheten er kvelende og hennes egen puls høres truende ut i mørket. Alt hun vil ha er en ny potteplante og et hus å dø i.

Publisert i Litteratur, Tankevandring | 2 kommentarer

The Six Dollar Fifty Man

Sjarmerende kortfilm fra 2009 om en åtteåring som er tvunget til å bryte ut av sin fantasisuperheltverden for å håndtere skolegårdens mobbere. Historien er satt på New Zealand på 70-tallet og er verdt en titt!

Publisert i Videoer | Merket med , , | 1 kommentar

“Forventing om glemsel”

Hun har begynt å riste brød uten å ha på kjøkkenviften om morningen slik at naboene skal tro hun baker og at hun er lykkelig. Snøen har dekket byen hvit for lengst, men hos henne er det fortsatt høst og hun har snart grått bort øynefargen. Det hele endret seg da han startet å sykle og hun endte opp som en av de jentene som sitter og gråter på grønnmalte benker i byens gater. Hun er litt usikker på om det er savn hun kjenner eller om det bare er magesyre. Det er søvnløse netter, urolige tanker og evig høst. Det virker som om vannet bruker lengre tid på å koke uten han. Alt som er igjen er amputert latter, lukten av hans sterke Nespresso som har satt seg i veggene – og igjen denne forventningen om glemsel.

Publisert i Litteratur, Tankevandring | 6 kommentarer